Verdienes rangstige

Påskeferie, skiene på bena, sola i ansiktet, kakao på termosen og barna på full fart i løypa. Så hører du summingen. Først svakt. Summingen vedvarer, og dere lurer på hva det kan være. Lyden blir nå gradvis høyere, frem til en snøscooter suser forbi. Den friske luften erstattes med dunsten av eksos.

Dette er bakteppet for den pågående samfunnsdebatten om liberalisering av reguleringene for motorisert ferdsel i naturen. "Frislipp!", vil noen rope. De morsomste der ute vil kanskje kalle det "snikfrislipp". For å unngå at Siv Jensens tidligere begrepsbruk skal gå i glemmeboken, men også for å indikere at lovendringer innføres i utstrakt form som "prøveordninger". Andre igjen vil kalle dette et fremskritt for individuell frihet og lokaldemokratiet. SP, som møter en viss motbør for å støtte en politikk mange oppfatter som lite grønn, hevder det siste: at det kun handler om å la kommuner bestemme selv om de vil tillate snøscooterkjøring i utmark.

Hvorvidt snøscooterkjøring er miljøskadelig er muligens en avsporing. Det handler for mange om noe rent prinsippielt: forbrenningsmotorens dampende og støyende inntog i vårt aller helligste - den uberørte naturen.

Arne Næss snakket om verdienes rangstige, og gir oss en nyttig innfallsvinkel på problemstillingen. Noen verdsetter forlystelsen og de praktiske aspektene ved å kunne trenge dypt inn i naturområder på en effektiv måte, mens andre verdsetter ro og stillhet, naturlig skjønnhet og uberørt natur.

Scooterfolket peker på de store områdene med uberørt natur som finnes i Norge, og spør sarkastisk - "er det ikke nok til begge"? Frilufts- og naturfolket behandler dette som et prinsippielt spørsmål, og mener det aldri vil finnes "nok" uberørt natur til at man for sin egen forlystelse kan ødelegge det som overskrider "nok"-grensen.

Hvordan avgjør man i slike spørsmål? Dersom vi kunne måle intensiteten i behaget til scooterkjøreren som raser avgårde opp mot ubehaget skiløperen i nisseluen og strikkegenseren føler over å oppleve fremmedelementer som motorstøy og bensinlukt i villmarken, kunne vi avgjort spørsmålet på den måten? Dersom summen av glede ved å tillate scooter-kjøring i den norke fjellheimen overgikk summen av glede ved å nyte fjelleimen uten fare for å møte motoriserte kjøretøy, burde vi tillate det? Eller, snudd på hodet: dersom summen av lidelse som følger ved å ikke få rase fritt rundt i den norske naturen på scooter overgikk summen av lidelse hos de som ikke lenger har uberørt natur de kan rømme til, burde vi trøste de som lider mest ved å la dem kjøre hvor de vil? Vi kan dessverre ikke måle dette nøyaktig, så vi må uansett ty til andre løsninger.

I vårt demokrati tar våre representanter dette valget for oss. La oss bare sørge for at de er klar over hvilke verdier vi setter høyest når de nå skal plassere de forskjellige verdiene på rangstigen.